Jeg var i London i går for en forhåndsvisning av
Dead Set, den (FANTASTISKE!) nye zombie-serien fra pennen til Charlie Brooker, samt et Q&A med mannen selv og produsenten hans. Herregud for en fin dag! Ikke bare var
Dead Set helt klart det beste bidraget til zombie-sjangeren siden
Shaun of the Dead, ikke bare var Charlie akkurat like kul og kynisk som på TV (men mye høyere), men været var så deilig som man kunne håpet på og jeg rakk innom restauranten
222 Veggie Vegan før jeg måtte tilbake til flyplassen.
Jeg har hatt lyst til å besøke den restauranten veldig lenge og endelig bød sjansen seg. Den lå kanskje ti minutters gange fra West Kensington undergrunnsstasjon i et lite, men smakfullt og intelligent innredet lokale. Klientellet virket med en gang veldig variert, fra karibbeiske innvandere til de eldre og velstående, men med liten hippiefaktor. Dette bidro til en veldig bra
ambiance, da mange vegetariske restauranter gjerne virker som om de mater akkurat de samme mugne sandalmenneskene dag ut og dag inn. Med en gang føltes 222 Veggie Vegan som en "ordentlig" restaurant, ikke et "er dette bra nok"-siste alternativ for de av oss som helst ikke vil ha bacon i salaten.
Servicen var god og oppmerksom uten å være påtrengende. Menyen var variert og igjen, det var en herlig følelse av at dette var ordentlig utprøvde og velkomponerte retter, ikke et standard buffetbord med noen bønnespirer og kikertsalater. Man opplyser om hva som er hvetefritt og på nettsiden ber de folk med allergier og sånt ringe på forhånd for at de kan få i stand et festmåltid etter dine spesifikasjoner!
Jeg bestilte Seitan Stroganoff i vegan kremsaus med brun ris. Seitanen var utrolig fast og flott - den blir aldri slik når jeg lager den! - og omtenksomt krydret. Hver munnfull smakte utrolig mye, man måtte nesten spise sakte for å virkelig få med seg alt sammen. Sausen var en annen høydare - jeg tror kanskje den var basert på silken tofu, men igjen var den så godt og passende krydret at jeg tviler på at en omni ville klart å sette fingeren på at den ikke var laget av kjøttjus og fløte. Sprø og saftige grønnsaker var også surret sammen med sausen og seitanen. Den brune risen var nesten et kapittel for seg selv - når jeg lager brun ris ser den ut som noe jeg har rasket opp fra skogbunnen og smaker omtrent like godt, men disse var fluffy og lekre og virkelig dype og rike i smak.
Til å drikke var det både et fint utvalg vin i tillegg til brus og vann og smoothies og pressede juicer. Jeg valgte en gulrot/eple/ingefær-juice som smakte himmelsk.
På dessertmenyen sto det en tofu-"oste"kake jeg hadde sinnsykt lyst til å prøve men den var dessverre ikke inne akkurat da, jeg tokk en fast aprikoskake istedet som smakte av jul og var veldig mettende.
Jeg vil bare snakke om hvor flott presentasjonen var et øyeblikk. Med tanke på hvor mange vegetariske restauranter som er buffet-baserte var det fantastisk å motta tallerkener som faktisk så vakre og velkomponerte ut. Prisene var også ekstremt hyggelige, hovedrettene lå under 100 norske kroner, de fleste dessertene under 40.
Jeg anbefaler definitivt et besøk på 222 Veggie Vegan neste gang du er i London. Adresse: 222 North End Road i West Kensington
Åpningstider: Lunsj 12.00-15.50, middag 17.30-22.30
Telefonnummer: (evt retningsnummer til England) 020 738 12322
Hjemmeside
Så pølselapskaus var "spesiell" middag da jeg var liten, men spaghetti var definitivt hverdagsmat. Jeg var ekstremt kresen så jeg fikset ikke spaghetti med noe annet enn salt og smør. Smaken min har utviklet seg litt, men enkel spaghetti er fremdeles fantastisk.
Nå surrer jeg bare hvitløk og chiliflak i olivenolje, og så rører jeg det sammen med den kokte spaghettien. Kvern salt over og server. Delizia!
Dette var nok livretten min da jeg var liten. Vi hadde ikke så mye penger og mamma hadde sjelden tid til å lage digre middager. Så det var stas da vi hadde pølselapskaus. Mamma oppfant -eller oppdaget, da jeg er sikker på at mange har en som er veldig lik- denne oppskriften en dag for mange år siden, da hun hadde lite penger men i alle fall en del grønnsaker i kjøleskapet. Pølselapskaus har alltid vært en "ta det på gefühlen"-type rett, så denne oppskriften blir lite nøyaktig. Og originalen benytter selvfølgelig kjøttpølser, men jeg kan garantere for at soyaversjonen funker like bra!
1 ss olivenolje
Denne uken er temaet: Barndomsminner. (Bildet over er faktisk et mamma tok av meg for 20 år siden.) Jeg skal lage noe av maten jeg likte best da jeg var liten. Først ut, pannekaker, laget etter denne oppskriften. Man, pannekaker var stas. Jeg husker jeg og fetteren min pleide å spise pannekaker med blåbærsyltetøy, aldri med noe annet type syltetøy.
Siden pannekaker får små hull etter luftboblene tyter blåbærsaften ut og fargelegger fingrene og området rundt munnen din lilla. Det er noe innmari søl, men bringer jeg meg tilbake til åtti-tallet med en gang.
Vel, dette har vært en rimelig halvhjertet VeganMoFo-uke fra min side, men heldigvis har de andre bloggerne som deltar vært like oppfinnsomme og produktive som vanlig. Så i dag tar jeg en nedtelling av mine topp fem engelske kjendis-vegetarianere og velger et måltid til hver av dem fra andre VeganMofo-poster som jeg tror de ville likt!
Kate er en av yndlingsartistene mine noensinne - et ekte, musikalsk geni. (Jeg vil aldri gå lei av Never For Ever.) Faktisk lever musikken hennes og stemmen hennes så godt på egen hånd at det nesten er merkelig å tenke på at hun er et vanlig menneske med et vanlig liv. Men hun lever for mer enn kunsten og på åtti-tallet var vegetarisme en av kjepphestene hennes (se dette sjarmerende intervjuet med Delia Smith, hvor hun presenterer... um... skal vi si noe gammeldags vegetarmat). I dag er Kate mest opptatt med sønnen sin, Bertie. Travle mammaer må selvfølgelig lage mye rask, unge-vennlig mat - jeg foreslår disse mini-pizzaene fra No Whey, Jose!
Her er et bilde av meg denne uka:
OK, ikke helt. Det er selvfølgelig Bernard Black (aka den irske komikeren Dylan Moran) i den ypperlige komiserien Black Books. Engelsk komedie har alltid vært en av yndlingstingene mine. Red Dwarf, Absolutely Fabulous, Brass Eye, Monty Python, Extras, QI, Spaced... Det finnes selvfølgelig mye dårlig engelsk komedie også, men det virker som britene har en bedre hit/miss-ratio enn de fleste. Hvis du også er født tidlig på åtti-tallet kjenner du godt til det tannløse og familie-orienterte skrapet vi fikk servert av amerikansk komedie da vi var små TV-slaver. Selv de gode amerikanske seriene fra samme periode som Seinfeld og Married... With Children hadde "tak"på akkurat hva de kom unna med å vitse om TV. Og samtidig lagde Smith & Jones sketsjer om spedalske menn som falt i stykker og mannskapet på Red Dwarf kom over en robot-versjon av Norman Bates og begynte å føre sarkastiske samtaler med likene hans.
Så, inspirert av London-turen min her om dagen, er dette offisielt Engelsk Uke. Så i dag lagde jeg Englands uoffisielle nasjonalrett - curry. Her den berømte kikert-curryen Channa masala.
Jeg var i London i går for en forhåndsvisning av Dead Set, den (FANTASTISKE!) nye zombie-serien fra pennen til Charlie Brooker, samt et Q&A med mannen selv og produsenten hans. Herregud for en fin dag! Ikke bare var Dead Set helt klart det beste bidraget til zombie-sjangeren siden Shaun of the Dead, ikke bare var Charlie akkurat like kul og kynisk som på TV (men mye høyere), men været var så deilig som man kunne håpet på og jeg rakk innom restauranten 222 Veggie Vegan før jeg måtte tilbake til flyplassen.
