Dumplings

Hvis ikke det at jeg tar bilder av maten min og legger dem ut på internett gjør det tydelig nok så kan jeg røpe at jeg er rimelig matglad. Det eneste jeg liker like mye som å lage mat er å se film. Så hva kan være bedre enn en film som HANDLER OM mat?? Vel, i de fleste tilfeller, ganske mye, men jeg vil allikevel presentere noen filmer hvor mat spiller en stor rolle. Først ut er kinesiske Dumplings.

* SPOILERS *

Dumplings - eller melboller - er lommer av deig fylt med kjøtt, grønnsaker og/eller tofu, og så enten kokt i vann, dampet eller fritert. I denne filmen er den hemmelige ingrediensen aborterte menneskefostre.

Vi får egentlig ganske god kjennskap til melbolleprosessen gjennom filmen, det er interessant. Ikke for at du får lyst til å lage noen selv etter å ha sett den, men likevel. For eksempel bør man drysse over litt fersk ingefær,



Kunnskap er kunnskap! Det der er Bai Ling, forresten, mest kjent for klessansen sin i Hollywood, men hun viser seg til å være en veldig underholdende skuespillerinne. Jeg vet ikke om jeg vil si bra, rett og slett fordi denne filmen er litt for absurd og camp til å kunne gi grunnlag for realistiske prestasjoner, men hun er unektelig morsom å se på. Og hun taler kannibalsaken med iver.



Så, jeg har sett denne filmen et par ganger, og jeg forsøker virkelig hardt å se etter en metafor her. Det opplagte er selvfølgelig plastisk kirurgi. Konseptet er så normalisert at vi ikke lenger tenker over at det å undergå alvorlige, potensielt livstruende medisinske prosedyrer for å bedre passe inn i det rådende skjønnhetsidealet er like absurd som det å spise menneskefrø. Så det er en teori. Men Mrs Li, kunden til Bai Lings Tante Mei, virker å ha flere motiver enn bare det overflatiske for å spise melbollene. Det er hvert fall ikke fordi hun liker dem.



Seriøst, så gledesløs, traurig spising som det Mrs Li oppviser gjennom denne filmen (og hun tygger og tygger og tygger seg gjennom den ene sekvensen etter den andre) har jeg ikke sett siden sist jeg tok med en kjøttetende kamerat på Vegeta. Skuespiller Miriam Yeung er mest kjent for sine komiske roller i Kina, men hun tar denne rollen på alvor og overbeviser som en nedtråkket, deprimert dame med masse raseri boblende under et rolig, nesten andektig ytre. Spørsmålet er hvorfor hun er sint. Fordi hun blir eldre og mindre attraktiv? Fordi hun, uten egne barn, ikke har noe å fylle det tomme rikmannslivet sitt med? Fordi mannen hennes er en grabukk? Fordi mannen hennes er den forbanna dusten TONY LEUNG KA FAI??

Åh, Tony Leung Ka Fai irriterer meg så intenst. Du skjønner, i vesten krediteres han som regel bare som Tony Leung, i likhet med Tony Leung Chiu-Wai. Nå, jeg elsker Tony Leung Chiu-Wai, jeg samler på filmene hans, og hvis navnet hans står på coveret til en DVD har jeg en tendens til å bare kjøpe den. Jeg har snart ikke tall på hvor mange ganger jeg har kjøpt en film med “feil” Tony Leung. Okei, for å være rettferdig er sikkert Tony Leung Ka Fai en pen og middels flink mann, men i forhold til Tony Leung Chiu-Wai er han en ubetydelig knert. Og se hva han spiser i denne filmen!



Å fy fader. Sann historie: da jeg var i Hong Kong kjøpte jeg i god tro hva jeg trodde var sjokoladeegg. De var mørkebrune og små og lå i snack-avdelingen. DET VAR FERMENTERTE, BEFRUKTEDE ANDEEGG. Jeg leste heldigvis litt nærmere på posen før jeg puttet et i munnen. Jeg var ikke veggis på det tidspunktet men i ettertid er det egentlig litt rart at jeg ikke konverterte der og da.

For å komme tilbake til filmen; det interessante med Mrs Li er at samme hva det var som først drev henne til å oppsøke Tante Mei oppfører hun seg etter hvert ikke som om hun har noe valg lenger. Hvis hun ikke har ungdom og skjønnhet, har hun simpelthen ingenting. Så filmen kan jo sies å gi deg litt å tenke over, sånn sett.

Problemet er bare det at den… ikke er spesielt tiltalende. Den er ikke skummel, men ekkel. Den tråkker på grensa til å være camp men bikker aldri helt over. I stedet for å få meg til å gyse og grøsse underholder jeg meg med å analysere den, liksom. Litt av problemet er at folkene som har laget den er kanskje for dyktige. Filmen er for eksempel helt estetisk praktfull; strålende vakkert fotografert av Wong Kar-Wais medarbeider Christopher Doyle. Selv når en kniv går gjennom et foster er alt du kan tenke over hvor nydelig rødfargen står til den gråblå bakgrunnen. Det føles litt som en fjollete horrorfilm utført av seriøse kunstnere.

Men på den annen side, hvis du lurer på hvordan melboller lages og er begeistra for Bai Ling får du helt klart hva du er ute etter.